| oktober | november | desember | ||||||||||||||||||
| 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | |||||||||
| 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 6 | 7 | 8 | 9 | ||||||||||
| 16 | 17 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | ||||||||||||
| 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | 22 | 23 | 24 | 25 | 26 | 27 | 28 | |||||||
| 25 | 26 | 27 | 28 | 29 | 30 | 31 | 29 | 30 | ||||||||||||
16. oktober
Mye folk langs veiene. Tiggere banker på vinduene. Rolf forteller at
det er ingen spesiell bydel som er slum: ”Innimellom og overalt finner du blikkskur. Bebyggelsen er sterkt blandet.” Brokete. Blikkskur ved siden av murbygninger. Murhus ved siden av skur. Et konglomerat. Skikkelser ligger i veiene, sover på bakken, ligger ubevegelige i midtrabatten. Mange går kledd i praktfulle, hvite gevanter med fargerike border. ”Det er en høytidsdrakt. De bruker den når de skal i kirka. Det er en religiøs festdag i dag, Mariadagen.”
Nybygging. Pinner stikker ut av råbyggene, de bruker bambusstokker i stedet for metallstillas. Matter og plast flagrer rundt stokkene. Det bygges mye. Boligblokker, høyhus. ”Etiopia er i økonomisk vekst. Det satses mye på nybygging og infrastruktur. I de ti siste årene har det vært en rask utvikling. De bygger veier, offentlige kontorer, hotell, banker. Det er kinesiske firmaer som står for mye av byggingen.”
At Etiopia er fattig, var jeg klar over på forhånd. Likevel går det inn på meg. Banking på vinduene når bilen står stille. At trikset er å ikke la seg merke av det, ikke gi uttrykk for at det gjør inntrykk - de smale ansiktene, de tiggende øynene, de framstrekte hendene - det lærte jeg første dag.
I fjellåsen vokser eukalyptustrær. Merkverdig vegetasjon av tynne stammer, knokete røtter og bortvasket jord. Kvinner bærer brensel ned fra fjellene. Framoverbøyde, halvt løpende med svære kvisthauger på ryggen. Jeg forsøker å ikke føle medlidenhet med de tungtbærende kvinnene. Ikke tenke på hvilket slitsomt og håpløst arbeid de har. Hver dag. Å bære brensel, opp og ned de steile veiene, et Sisyfos-slit. Hvor mye får de per bør? Forsøker å ikke tenke på hvor sløsende eksotisk det er å kunne kjøre forbi. Uten å være i stand til å lette børen for én kvinne en eneste gang.
På markedsplassen ligger en mann på grusen i en dam av urin. Ligger urørlig, ingen enser ham. En time senere ligger han der fremdeles. Vi møter en ambulanse. Kanskje de skal hente ham som ligger der? Salomon sier ”May be.” Kanskje, bare kanskje.
Skolebarna er grønnkledde. I frisk grønn skoleuniform strømmer de ut på veiene, løper avgårde nedover bakkene og gir et bilde av håp: Framtid, barn med utdannelse.
Mormors hus lå i Sudan Street inntil det ble revet for to år siden. Der hvor den høye krana er. På høyre side i bakken når du går ned mot Churchill Avenue, bak Federal Bank med det lilla flagget, ikke så langt fra Hotel Ethiopia.
Har forsøkt å lære meg noen amhariske ord og å få til å skjelne bokstavene. a – di – s a – bä – ba . Svungne konsonanter med en krøll på som vokal. Tok taxi til Hilton Hotel og klarte å si takk: amasegg∂nallu!
“My Way of Thinking. Why Don’t You Raise a Question? Don’t Hate Killers. Karl Mark // kill the property mind / Lead feeling by Logical / For the other as Possible / be Cause one is set far us / the theory of karl mark.” [F. Yemane]
Veiene, en utfordring. Etter at britene hadde tvunget italienerne til å trekke seg ut av de okkuperte områdene i Etiopia, forlangte Italia erstatning for det de hadde investert i infrastruktur. De hadde bygget veier og tuneller – som fremdeles er noen av de eneste i landet. I stedet for å betale tilbake, beordret Haile Selassie at veiene skulle ødelegges, asfalten som italienerne hadde lagt, ble revet opp.
Vi stopper ved utsiktsposter og ser utover landskapet. Tuter i svingene.
Salomon er dypt religiøs. Korser seg hver gang vi kjører forbi ei kirke. ”If you find God in your heart, you will find yourself in your body.” Det kan jeg skjønne. Den som har funnet kjærligheten i sitt hjerte, har funnet seg i sin kropp. Den som sviker sin kjæreste, sviker seg selv.
Grønne fjell og uttørka dalstrøk. Flate, tørre elveleier, som vannet fosser igjennom den ene gangen i året det er regntid.
Nesten hele veien er under reparasjon under ledelse av kinesiske ingeniører.
Puster gjennom munnen for ikke å bli kvalm ved dohull i jorda. De hygieniske vanene er så ekstremt forskjellige fra det jeg er vant til. Og jeg må forandre mine, ikke ta hendene i munnen, ikke tørke meg om munnviken, alltid vaske hendene. Alltid vaske hendene.
I det tørre Tigray-landskapet stod en kornåker i brann. Den modne hveten var i ferd med å bli avsvidd. Salomon kommer tilbake til bilen og sier at han som eier jordstykket gråt ”He who owns the land was crying.”
Gralen, det hellige skrin hvor de to steintavlene med Moseloven og De ti bud ble oppbevart, var fra Davids tid i Jerusalem. Hans sønn Salomon bygget et tempel hvor det ble bevart, inntil babylonerne inntok og ødela byen. Deretter er det forsvunnet. Den etiopiske ortodokse kirke mener skrinet ble fraktet til Etiopia før Jerusalem falt i år 586 f.Kr. Dronningen av Sabas sønn, Menelik var på besøk hos sin far Salomon i Jerusalem ca. 950 f.Kr. Som avskjedsgave skulle han få med seg en kopi av skrinet, men en av hans abbeder skal ha sneket seg til å ta med det riktige. Det ble holdt skjult i klostre blant annet i Tanasjøen inntil kong Enzana i det 4. århundre hentet det til Aksum.
Originalen i Aksum i Maryam Tsion Church er en av verdens best bevoktede hemmeligheter. En munk vokter ved gralen dag og natt, avløses kun ved sin død og da av en av de to som har matet og voktet vokteren. Det er det ingen får se. Men i hver etiopiske kirke oppbevares en replikat. I det allerhelligste hvor kun prester får komme, finnes det en kopi av skrinet som bæres ut ved seremonier og festdager slik som ved Timkat, det store dåpsdagen 19. januar.
Solsikkeåkrene. Spredt og spede står de varmgule, solformede blomstene på lang stilk, en her, en der.
”Det er så lite næring i jorda,” sier Ingrid, ”så lite vann. Det vokser ikke så bra. Selv om mye beplanta, er det ikke nok næring. Blir ikke nok til mat. Regn bare én gang i året. Det er bygget så altfor få vannreservoar.”
Store plakater om byggeprosjekt langs landeveien. Stor satsing for hjelpe Etiopias fattige bønder igangsatt av Jeffrey Sachs. Den amerikanske økonomen har et motto: Jo mer penger, jo mer utvikling.
”Ser du kornet som vokser her?” Rolf peker på noen spede aks. ”Det er teff. Små korn, men mye næring. De lar det gjære og lager brød av det, idjera.”
Jorda ble frigitt under Dergen. Det som tidligere var under kirka, ble gitt til folket. Før revolusjonen hadde kirka en enorm makt. Men fremdeles har etiopierne mer enn 200 fastedager i året. Kløktig måte å få folk til å være nøysomme på.
Rød, tørr jord. Gul, moden teff. Grønn, nyplanta hirse.
Ved ruinene til dronningen av Saba, Queen of Sheba, Queen Makedas palass. Om det virkelig er dronningen av Sabas palassruiner vi står ved? Ifølge etiopisk historie kan det være det. Arkeologer fra Hamburg har i 2008 funnet ruiner under ruinene. Vi ser grunnstrukturen til et palass bygget i 900 år f.Kr. under restene av et palass bygget mer enn 1000 år senere, dvs. 200 e.Kr. Steiner og gresstuster.
Historien om kong Salomon og dronningen av Saba – her en versjon fra Kebra Negast:
Hun besøker ham i Jerusalem. Han blir betatt og finner på triks for å forføre henne. Hun setter krav om at han ikke tar noe fra henne uten tillatelse, noe han på sin side også forlanger, altså en pakt settes mellom dem. Hun overnatter hos ham. Men utpå natta våkner hun, trøst av den salte maten hun har fått, drikker hun av vannkrukka som han forlokkende har satt ved siden av senga hennes. Hun drikker uten å spørre, pakten er brutt. Hun har tatt vann og han tar henne til sengs. Sønnen som er resultatet av dette møtet, heter Menelik, Menelik den første. Og derfra begynner etiopierne å telle sine keisere.
31. oktober Veien slynger seg med høydeforskjeller på mer enn 1000 meter, det er spektakulært og anstrengende. Av og til møter vi en overfylt buss.
Vi har mange stopp underveis for å ta bilder. Utsikts- og landskapsbilder, bilder av esler, kameler, barn som vinker – og vi vinker tilbake. Folk i åkrene, kornet skjæres med sigd, folk som bærer og frakter, karavaner på vei til et marked.
Barn kommer springende. Ber om plastflasker og kulepenner når vi stopper bilen. En liten gutt tegner en krusedull med fingeren i håndflata, for liten til å kunne si ”penn”. Noen er snauklipt, har kun en liten hårtust midt på hodet. ”Det er for at Gud skal ha noe å ta tak i, når han henter dem opp til himlen.”
”Folk har sko nå, slik var det ikke da vi var her, ” sier Ingrid. ”De trenger ikke lenger å gå barføtt. Det er et fremskritt, en forbedring - som vi har pådyttet dem, og som det ser ut til at de liker. Det er iallefall noe som de bruker. Bomullsklær også, tidligere gikk de mest med geiteskinn.”
Skolebarn løper langs veiene med bøker under armene. Det er skoleplikt. Et sted sies det at i 2008 var 45 % av den voksne befolkningen analfabeter. Et annet sted står det at ”de fleste” er analfabeter, men i byene, slik som Addis, er det 82 % som kan lese og skrive.
Mange områder er forlatt, hus ligger øde. Steinhus, de skal visstnok være bedre enn de runde tukulene, men det ser trøstesløst ut. Karrig og tørt. Tanks i åkeren. Rester fra krigen mot Eritrea. Vi passerer stasjoner hvor det deles ut hvite sekker med korn.
En flyktningeleir. Et teltområde på ei høyslette. WFP-telt, World Food Programme, verdens matvareprogram, teltene er norskproduserte. Flyktningene kommer fra Eritrea. Rolf forteller om krigen mot Eritrea og deres valg av selvstendighet (i 1993):
”Det var en del av avtalen om samarbeid mellom ELPF som kjemper for frihet i Eritrea, og TLPF som kjempet her oppe i nord i Tigray, at de skulle gå sammen for å slå ned Dergen. Og så skulle befolkningen i Eritrea få lov å bestemme med en folkeavstemning, om de fortsatte ville være med i Etiopia eller ikke.”
”En folkeavstemning?”
”Det var 99,9 %, ja, nærmere 100 % som stemte, for selvstendighet da. Men jeg har hørt nå, bl.a. hvordan alternativene var bygd opp. Det ene alternativet som var selvstendigheten, det var trygghet i god fremtid og velstand og alt sånt noe, og fortsatt sammen med Etiopia var død og pine, det var sånn det var illustrert på stemmesedlene.”
”På stemmesedlene?”
”Ja, (latter), så det var noe styrt.”
Stille her oppe. Det er fullmåne i kveld. Hjertet slår som om jeg skulle møte min elskede.
Tana Chirkos, ei øy midt i Tanasjøen, hvor gralen skal ha vært gjemt, og hvor Maria var i sin landflyktighet. Vi får beskjed om at kvinner ikke har adgang til klosteret. Damene synger for vaktene, mens gutta ser på Marias fotspor i steinen. Om det er fotspor og om Maria har satt det – det er i alle fall som fortelles. Det klirrer i messingen ved klosteret.
Yimrehane Kristos. Hodeskaller ligger i groper bak kirka.
”See a child! He could not have been one of the workers?”
Inne i kirka. Taket er av tre og har ornamente utskjæringer av kors og labyrintiske mønstre. Veldig, veldig vakre.
”It’s like being in a wooden box!”
“Here is the door.”
Bet Maryam, kirka hvor søylen står, søylen som skjuler fortellingen om verdens undergang. Andre sier den er innpakket fordi Maria har rørt ved den, eller Jesus. Men kirka ble bygd en gang mellom det 12. og 13. århundre.
Daniel Tefera gikk på en guideskole. Som student var han medlem av opposisjonspartiet. Han stilte til valg i 2005, ble arrestert og satt flere måneder i fengsel. Om kvelden tar han oss med til Old Abyssinia Coffee House hvor det er levende musikk og dans. Rytmer fra Gonder. Som han kan danse!
I arabiske land danser de med magen, i midtafrikanske land rister de på rompa og stamper med beina. I Etiopia danser de med skuldrene. Det er helt spesielt. Har ikke sett slik skulderdans før. Dessuten slenger de med hodet så en skulle tro det ville gå av. Skuldrene rister, kroppen går i bølger, rytmene er krevende.
”Er lyset i tunnelen frontlyktene til et tog som kommer i motsatt retning? Den liberalistiske doktrinen sier: Tillatt grilling i lyngen og øk antall brannstasjoner.” [Le Monde Diplomatique, 9/2009]
”In Europe and in the US the crisis is perceived as a temporary situation causing job losses, but African people have to cope with death, not only the unemployment rate,” sier Verdensbankens sjefsøkonom for Afrika. Ifølge IMFs beregninger vil 8 millioner mennesker komme under fattigdomsgrensen og 40-50 tusen barn vil dø før de er fylt ett år. Likevel mener han at Afrika har reagert bra på krisen. [The Fortune, Vol. 10/498]
”James Morris, direktør for FNs matvarefond måtte redusere dagsrasjonen for Darfurs befolkning fra 2100 kalorier til 1050.” [WFP-rapport 2006]
Lite dyrka mark. I motsetning til Etiopias vakre lappeteppe er landskapet ensartet, det virker tørt og karrig selv om Nilen slynger seg i mørkt belte. Brune sletter, rette veier, lyse terrakottalinjer skjærer gjennom landskapet.
Det er våpenhvile, men urolighetene fortsetter. Norge sammen med Storbritannia og USA har som oppgave å overvåke fredsavtalen. Det er det første demokratiske valg i Sudan på 24 år. For mange i sør er det første valg overhodet. Siden Norge har en viktig rolle i fredsavtalen, er det opprettet et eget konsulat, hvor Ingrid Ofstad er generalkonsul.
Det går ingen busser fra flyplassen, kun militære og FN-biler. Ble møtt av en varmevegg og kjørt til residensen. Godt å reise under ordnede forhold.
Få barn langs veiene. Søppel og plast. Stripete poser og tomme plastflasker. Støvete. Folk sitter i skyggen, bredbeint og duvende. Er de mer dove her? Ingrid sier at de må lufte balla av og til.
Under et stort mangotre ved inngangen til landsbyen er det satt opp et bord med noen stoler rundt. Unge, engasjerte folk sitter med registreringsbøker og deler ut identitetskort i plast. Mange av dem som kommer hit er nomader, både fordi de er kvegfolk, og fordi borgerkrigen har drevet dem på flukt. Hvem som registreres hvor har innvirkning på valget: Hvis det er mange fra ei folkegruppe som blir samla innenfor et valgområde, kan denne folkegruppa i dette området få flertall. Hvis en f.eks. sprer folkegruppa på flere områder, kan den utgjøre en minoritet og ikke en samlet kraft. Demokratiet begynner med registreringen.
Kirkens Nødhjelp. Torit var tidligere en av de største stasjonene organisasjonen hadde i Afrika. Et senter med over 130 ansatte som ble ødelagt under borgerkrigsherjingene, nå lå det fraflytta som ruin i en igjenvokst krattskog.
Vi så byens vannverk ved elva. Et pumpeanlegg, som ikke er tatt i bruk. Ingrid spør om de har utstyr til å reparere det dersom det går i stykker. ”Nei, reservedeler har de ikke.”
Massegraven og den klagende fuglen. Ved Himodonge-fjellet i august 1955 ble hundrevis av Anyanya-tilhengere drept. Britiske soldater kastet dem utfor fjellet, skjøt dem som overlevde. Et inngjerda område, øde og forlatt. Grus, et par gravsteiner. Trist fuglefløyt.
”When an official reports that talks were useful, it can safely be concluded that nothing was accomplished.” [Diplomatens Visdomsord]
Jeg fikk være med til hovedkvarteret for UNMiS, hvor Ingrid ville snakke med en norsk FN-observatør. FN-operasjonen i Sudan ble igangsatt av Sikkerhetsrådet etter at nord og sør godtok fredsavtalen. (I Darfur har Kina stoppet en slik innsats, fordi Khartoum-regimet var imot, og fordi Kina har oljeinteresser. Olja ligger selvfølgelig i grenseområdet mellom nord og sør.) Ifølge ham er forholdene er verre enn i Kosovo og Afghanistan hvor han tidligere har vært.
”Gi personen ei maske og den sier sannheten.” [Diplomatens Visdomsord]
Hotel Torit. I den sirissfylte tropenatta forteller Ingrid om arrestordren på al-Bashir og hvilke konsekvenser den kan få. Det internasjonale samfunnet ønsker å stille al-Bashir for retten og få dømt ham for folkemord i Darfur. Straffedomstolens arrestordre er forhastet. Dersom han ”bortføres”, kan det ”bryte løs” igjen.
”En strid som det ikke blir slutt på, kan utvikle seg liksom sårene en i Afrika kaller veldtsoer, de gror på overflaten hvis en gir dem lov til det, og blir ved å væske og verke seg innover, helt til en graver dem ut til bunnen og renser dem aldeles.” [K. Blixen]
Det er påfallende at det bare er afrikanske ledere som er blitt stilt for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Er afrikanske ledere så mye mer grusomme enn ledere fra andre kontinent? Er det flere despoter i Afrika? Bare afrikanere som har begått grusomheter etter 2002?
”I Sør-Sudan og SPLA/M-kontrollerte områder er 250 000 døde som følge av borgerkrigene,” melder OLS (Operasjon Lifeline Sudan). [Bradt] 80 % av befolkningen er avhengig av matrasjoner. Det er snakk om tyveri av rasjoner og manipulasjon av tall.
“Lord's Resistance Army (LRA) has crossed the border to Kongo.” Herrens motstandsarmé fra Uganda ledet av Joseph Kony dreper, voldtar og plyndrer. Bortfører barn og krever løsepenger. “SPLA redempt 46 IDP’s (Internally Displaced Persons) abducted in Darfur.” [Khartoum Monitor, 27.10.09] Frikjøp av bortførte personer gir inntekt til paramilitære grupper.
Khartoum Monitor 29. oktober melder om trefninger på grensa mot Kenya. Sudanske kvegdrivere lar kuene beite på den andre siden av grensa: ”Last week the Kenyan army dismissed reports about killing of 16 of its soldiers during clashes with Sudanese Taposa Tribe. Southern Sudian denies accusations.” Det er hverdagen her.
“Transparent, free, fair, legitimate, peaceful and democratic.” “Transparent, democratic, equitable and peaceful.”
Det er tre momenter som gjør at valget i Sudan skiller seg ut fra et valg hos oss: langsomheten, farligheten, konsekvensen.
Seks år etter avtale om valg er det avstemning, urnegangen tar ei uke, resultatet blir kunngjort en måned senere. Hos oss kunngjøres valgresultatet samme kveld, meningsmålinger og valgbarometer flakker døgnet rundt på fjernsynskjermen, resultater tikker inn uavbrutt. Vi er i konstant online oppdatering. Valget i Sudan er en prosess, ikke et punkt, men noe som tar tid.
Tusenvis har flyktet fra nord til sør av frykt for reaksjoner fra al-Bashir og Khartoum-regjeringen. Dersom borgerkrigen hadde brutt løs igjen, hadde det blitt dyrt for det internasjonale samfunn. (Et bisarr regnestykke: ”Hva krigen vil koste. 600 milliarder.” Aftenposten kommer med tallene.) Nesten 99 % stemte for uavhengighet. 9. juli 2011 skal den tre i kraft. Er innføringen av demokrati et utslag av neokolonialisme? For vi ønsker jo ikke bare at de skal klare seg selv, men at de gjør det på vår måte. Hvorfor kan vi ikke bare la dem være i fred? De som flyktet fra borgerkrigen, kan nå dra tilbake med et håp om å leve i fred.
Hva er det som driver meg? Jeg vil fylle opp tanken med livserfaring. Hvorfor Afrika? Ønsker å lære noe om et kontinent som omtrent har vært svart for meg. Lære om noe fremmed, noe ukjent? Ja, nytt.
I det etnografiske museet i Addis står det ei tavle ved inngangen: “The main goal of this Museum is to contribute to developing in the visitor a respect and appreciation towards the cultural diversity, through a better understanding of ‘the other’.” Den andre. Selv om antropologene er afrikanere, går de inn på det vestlige behovet for å objektivisere, idet de beskriver seg selv som ”den andre”. Mye av afrikansk tenking har tilfredsstilt diskursen som europeere har definert; først ved opponere mot de romantiske beskrivelsene av det ”eksotiske” og det ”ville”, senere ved å benytte betegnelsen ”den andre”. ”Den andre” er det svake punkt i dikotomien mellom ”selvet” som styrer, setter navn og definisjoner, og ”den andre” som reduseres, til å være svarte, kvinner eller homofile. ”The othering” kan sees i sammenheng med frasen ”the West and the rest” - Vesten og resten. Marlene van Nierkerk mener at de hvites forsøk på å forstå og skape Afrika og afrikaneres identitet er fåfengt, det er en oppgave for afrikanere selv. En må la forsøkene være, gi slipp på dem. La begrepene bli liggende ubrukt. La noe forbli urørt.
I Gamba Street sitter tre menn på rad med et halvt bein foran seg og resten lent inntil muren bak seg. Etter en stund skjønner jeg at det er proteser og gir dem myntene jeg har i lomma.
Andinet Square. En mann forsøker å få tjue sauer til å stå stille på rødt lys mens trafikken durer forbi.
To småjenter i rosa kjole leier hverandre og sin mor mens de venter på bussen i Ras Mekonen Street.
Lang negl på lillefingeren. Det er for å kunne klore den elskede på ryggen. Det er bare menn som har det, men jeg har begynt å la negla gro.
Det engelske ordet prosperity virker så lovende.
Menelik II Square med rytterstatue. Monument for slaget ved Adwa i 1896 da en europeisk hær for første gang ble slått tilbake av en afrikansk hær.
Arrkulturen hos etiopiske folkegrupper kan virke brutal på en melkehud. Men det er fascinerende å se hvordan huden er drakt. Den pyntes, males, dekoreres og lages mønster i, med kniv eller saft fra giftige planter. Den blir behengt og utvidet med trestykker, metallplater og ringer. Fremmed er også manndomsritualene og sårmerkingen av ungkvinnene - ikke som avstraffelse, men som ære - et piskeslag, den høyeste ære blant ugifte kvinner. En kvinne som klarer å avvise en mann, blir prydet med piskeslag; jo flere arr, jo vakrere.
25. november Zanzibar, øya er arabiskpreget, og de snakker swahili. Jeg ble fortalt at de sier hakuna matata hele tiden, og i dag har jeg hørt det ti ganger: ”No problem.” Stone Town har vakre dører. Jeg setter meg på Mercury Bar, som er oppkalt etter Freddy Mercury som kom herfra. Ser på sola som går ned i havet og tenker på ”The Power Of Love”.
Vifte med lyd av varme.
Galskapen, fanatismen, det målrettede, innbitte og ambisiøse i explorernes utforskning - de oppdagelsesreisendes inntrengen. De vandra rundt i sine hvite flekker, brukte og drepte menn og kvinner for å oppnå sine mål, tilfredsstille sine lyster og sitt vitebegjær. Vel, for et større mål, et mål større enn dem selv: Å pløye mark for sine imperier. Ved å kartlegge landområder og sette navn på dem slik Livingstone gjorde. Ved å bringe sensasjoner til sine lesere i en ny form for journalistikk slik Stanley gjorde.”Bistandsarbeidere utgjør en baktropp. De er fotsoldater som dekker tilbaketrekningen til et Vesten som har fått nok av kontinentets gjenstridige og uhåndterlige livskraft.” [D. Scroggings]
Jeg gikk til en utstilling i African Union Conference Hall med fotoer fra Det internasjonale Røde Kors sitt arbeid gjennom 150 år: Humanity in War. Det var ikke mange bilder, men de virket. Ett ble sittende. Av og til er ett bilde nok.
“They are herding us out like cattle. Where shall I go now, tonight? Where shall I be, this time tomorrow? - If only we had stood up agianst them! If only we could stand together! (Then the bulldozer whine to crescendo, and resultant crash as a hut is pushed down. Then silence.)” [N. Thiong'o]
”En hvit mann som ville si noe vakkert ville skrive: ’Jeg kan aldri glemme Dem.’ Men afrikaneren sier: ’Vi tror ikke om deg at du noensinne kan glemme oss.’” [K. Blixen]
Tilliten i dette utsagnet fascinerer meg. Vi kan ikke tro annet om deg, enn at du husker. Vanligvis møter vi et ”jeg” som mener å ikke kunne glemme. Afrikaneren snakker om et ”vi”, han gir uttrykk for en kollektiv hukommelse. Det er noe vi husker. I dette ligger en perspektivveksling, en dreining bort fra europeisk egosentrisme.