Oppvekst Et bud Utferd Utstyrsliste Det var drabelig varmt
Ingazanaland Jakt
Vi var ikke særlig stolte av våre eksamensbeviser, da vi stod i Latinskolens trappeoppgang for å forlate den for siste gang. Å sette gutter i 15-årsalderen til å lese salmevers – å nei, hva var no det for noe? [Uk s7]
[De tre kameratene: Kai, Eddi og Willy]
Eddi var den største av oss, han brukte mer enn 48 i sko. Kai var alltid den flotteste kledte av oss, men det var fordi han kunde gå til skredder. Han hadde en velskapt figur, lysegult hår og et meget pent ansikt. Selv var jeg visst likså levende som to lopper i halmen, hva jeg hadde arvet etter min far. [Uk s8-9]
[De vet ikke så riktig hva de skal ta fatt på.]
Kai og jeg gikk i disse dager rundt og følte at vi i grunnen var noen unyttige mennesker. Vi ble av våre jevnaldrende, arbeidende klassekamerater sett på som noen overklassedyr, noen snobbete lapser, som ikke gad bestille det Guds skapende grann fordi vi hadde i overflod og derfor kunde se ned på de andre. [Uk s14]
[Eddis far hadde mistet alt ved siste forlis, derfor måtte Eddi ta seg jobb i Sykekassen. Guttene møtes i sjekten Silen.]
”Tenk deg, Willy, i en sykekasse!” sa Kai. ”Å, gi meg noe vann av tønna, takk! - Og så dømt til å omgås giktsvake kjerringer og verdens verste simulanter!”
Vi krøp ned på tiljene for å gå klar av den verste spruten, mens vi skar gjennom sjøene mot vårt mål ytterst ute i skjærene – derute hvor himmel og hav synes å møtes.
”Du Willy”, sa Kai. ”Han så så fattig og enslig ut der han gikk fra oss; men vi to er i grunnen like fattige som han!”
Vi så hverandre i øynene – noe svar fra min side var ikke nødvendig.
[Uk s9-11]
Jeg stod lørdag aften og hugget ved i vedskjulet da jeg fikk et lempelig spark i baken, vendte meg om og så inn i Kais strålende øyne. ”Kom hjem i kveld når du er ferdig med veden. Eddi kommer også. Mor har gitt seg – pengene ligger på bordet!”
Vedstykkene skvatt for øksens hugg, og sagen som gikk som den var smurt - verden lå fri, lys og levende for meg – og åpnet sine armer til eventyr. [Uk s16]
[Moren til Kai forteller at de har fått 5 tusen kroner hver, og kan seile med Kais onkel Ånen fra Mandal. Han seiler med Lady Palmerston fra Cardiff til Ceylon, han kan ta dem med og sette dem av i Port Sudan. ”Lykke til, gutter!”]
Skulde jeg den aftenen ha spilt Largo, da var jeg viljeløst glidd over i en Straussvals eller i en ellevil jazz. Ungdommens fantasi, dens sprudlende liv og optimisme passer ikke sammen med dempete sørgemelodier – å nei – pianoet var helt til overs, alt var til overs – bare tre mennesker bestemte i dette øyeblikk over jordens gang om solen – og Kai var anføreren. [Uk s19]
[22. august drar tre unge eventyrerne avgårde. Målet er det nordlige hjørnet av Massangodalen. På båten treffer de Boy. Boy blir Kais tjener:] ”I’ll go whereever you go and be at your side when it is necessary. You are boss, and I am your Boy!” [Uk s22]
[Skipperen sier ”på godt sørlandsk”:] ”Skal Boy være med dere, gutter, så blir dere aldri lurt. Men pass på at det skal være en viss avstand mellom! Vi er hvite, og han er neger. På like fot leker vi ikke! Husk mine ord gutter, og glem dem aldri!” [Uk s25]
| 1 telt av grønn aeroplan-silkeduk med veranda og bad | Rmk. |
0.10 |
| Bord, 3 stoler, badekar, 3 senger med moskitonett | '' |
0.10 |
| 3 khakidresser med ridestøvler og sporer | '' |
0.10 |
| Komplett kjøkkenutstyr for 5 mann | '' |
0.10 |
| 2 Storm-King-lamper og 4 lyskastere med elementer | '' |
0.10 |
| Komplett apotek med operasjonssaker og | ||
| alle medisiner (verdi 300 Mark) | '' |
0.10 |
| 1 grammofon med 60 plater | '' |
0.10 |
| 5 fullblods araberhester, 2-3 år gamle | '' |
100.00 |
| 5 mulldyr | '' |
100.00 |
'' |
200.08 | |
[Rmk., en forkortelse for Reichmark. Omregnet til ”egyptiske penger = 15-0-0”]
[Uk s114]
52 grader Celsius i skyggen er vel drøyt, selv om vi gikk i korte knebukser og lave gummisko. Gummifottøy er forresten siste sort i tropene, da beina blir oppbrent og ødelagt på et blunk. [Uk s36]
Temperaturen om morgenen er helt nede på 9 grader. Hjemme er 9 grader jo ingenting å snakke om, men så har jo temperaturen heller ikke i nattens løp falt 52 grader. [GEj s102]
Om morgenen omkring 10°C, mens det om dagen kunne være oppe i 65° celsius i solsteken.
[IvA s22]
Det begynte å bli drabelig varmt, idet vi allerede ved syv-tiden var oppe i 40°C. [IvA s16]
Den skiftende temperaturen, som varierte fra 4 til 65 grader Celcius i løpet av et ¼ døgn.
[Pjs s14]
Det var ikke noen alminnelig veg, men et helt lite kunststykke, som man slett ikke skulde vente å finne i de svartes land. Vegen førte opp til de villes by.
”De kan da neimen ikke bo helt oppe på fjelltoppen, disse ingazana-krigerne?” utbrøt Eddi. ”No har vi bare 80 meter igjen etter kartet å dømme.”
Jeg oversatte det til en passelig blanding av arabisk og engelsk. De forsto meg merkelig nok, pekte på fjelltoppene og sa: ”Wisko! Wisko!”
”Sier du whisky, ditt blankpolerte kakkelovnsrør! Og slikt et fint stoff tror du skal kildre din negergane? Å, nei, kom ikke med den.” Eddi var mistroisk.
”Sodo!” svarte den annen og pekte i en annen retning, like ved.
”Hva, vil du ha soda også til whiskyen din, ditt elendige null der du går?” spurte Eddi temmelig harmfylt. Her går vi og jabber uten annet enn vann, simpelt vann, og så kommer disse kanaljer –”
Mer fikk ikke Eddi sagt før vi passerte høydekammen og fikk se foran oss det vidunderligste syn jeg i mitt liv kan minnes.” [Uk s.96-97]
”Skyt, Eddi! Det er din tur! Skyt for sytten!”
”Hvor mange er det i alt?” ropte Eddi.
”Har du tenkt å ta flere i skuddet kanskje? Tror du det er alkejakt”
”Ta den der!” sa Roberts til Eddi. ”Skyt De samtidig!” henvendte han seg til meg.
Og omtrent samtidig smalt skuddene.
Det stolte dyret krummet rygg, tok et hopp til siden, grov forlabbene ned i jorden – og før vi visste ord av, satte den i rasende fart like mot bilen, hvor den tørnet mot bakskjermen og venstre bakhjulet, og ble liggende.
”Det var jeg som traff den i huet!” ropte Eddi over til meg. ”Jeg så bestemt at kulen din gikk i akterenden på den!”
”Ja, det er sant det, Eddi,” sa jeg, ”For da du hadde gitt den en kule i halsen, så syntes jeg det var best å lage et hull for å få den ut igjen.” [Uk s.75-76]