OppvekstFra bud til grosserer Oppdrag Av sted mot det ukjente
Gjennom sumpene Addis Abeba Leiren Dovenskap Mageonde Doktoren Renslighet Fattige Tiggere Misjonærer Tyskerne
Ingazanafolket Slaveri Etiopiske problemer
Oppvekst
Like fra jeg var gutt, holdt jeg til på skibsverftene i min fødeby, Kristiansand, hvor der luktet av tauverk, tjære og skibsinventar. I matrosenes og tømmermennenes arbeidspauser kunde jeg høre dem fortelle om fjerne lands mystikk og tapre sjøfolks dåd. I slike øieblikk følte jeg at den store, ukjente verden drog i mig og lokket. Jeg lærte å spleise, å skrape skutesiden og ramme trepinner inn i den, men jeg lærte også det beste av alt, de engelske ord: Never mind, never give up og go head! Det burde være alle norske gutters valgsprog.
[GEj s6]
Men mitt ophav hadde imidlertid undfanget den eiendommelige idé om at jeg skulde aspirere til en langsom embedsmann. Da jeg hadde fått eksamen fra latinskolen, fant jeg mig selv som en blanding av bud og kontorist ved skattevesenets kontor. Der blev jeg, inntil jeg fra Kristiania fikk beskjed i høitidelige former om at jeg var forfremmet til assistent av 1ste klasse i Det Kongelige Departement i hovedstaden. [GEj s7-8]
I fem år levede jeg her begravd i bilag, bilag, bilag, mer eller mindre støvet. Så kom krigen i 1914, og jeg måtte ut og tjene kongen og fedrelandet. Tidene blev bedre, jeg kunde se løpegutter avansere til grosserere ved spekulasjoner. [GEj s10]
Gjennem forbindelser fikk jeg i 1929 et tilbud fra et fransk konsortium som hadde i sinne å lage forretning med eventuelle funn av gull og platina som vi kunde gjøre i det mørkeste Afrika. Det var en jobb som man ikke skal misunne mig, men jeg regner det allikevel for mitt livs største opplevelse, og det er om den jeg her vil fortelle. [GEj s11]
En regntung, sur og kold februardag i 1930 seilte jeg med M/S Brabant ut fra Akershusbryggen i Oslo med min foreløbige kontrakt i lommen. Jeg var antatt som regnskapsfører og meget annet for en undersøkelsesekspedisjon i Abyssinia, min tittel var prospektør, ”snushane”, men det gikk først efterhånden op for mig, hvad min stilling i virkeligheten omfattet. [GEj s12]
Det føltes egentlig som en ganske spennende tilværelse å sitte her høit til hest, utstyrt som en liten greve. [GEj s61]
Krattskogen var ugjennemtrengelig. Slyngplanter og lianer hang ned fra de 30 meter høie trær og sperret veien. Til hest kunde det ikke nytte å forsøke lenger. Jeg måtte stige av og føre den efter mig. Apene svang sig i grenene over våre hoder og kastet kvister og frukter ned på oss. Papegøiene snakket og snadret, og tusener av småfugl dannet det vidunderligste kor der oppe over oss.
[GEj s93-94]
Veiene var bunnløse. Sump, vann, krattt og meterhøit gress gjorde dagsmarsjene til et slit over all beskrivelse. Av og til kom vi ut på tørr jordbunn, med sprekker og huller, ofte skjult av et tynt jordlag. Et muldyr som kom litt ut av rekken, forsvant i jorden med sine to kasser og kom ikke op igjen. Et annet muldyr døde av overanstrengelse og tre av slangebitt.[GEj s140-41]
Det var en gyselig natt. Elementene var i oprør, og de ville dyr var opskremte av uværet. På uveisomme stier som var dannet av dyrene selv, slet vi oss avsted i det stummende mørket. [GEj s81]
Da det regnet aller verst, sørget jeg for å komme en halv times ritt i forveien for karavanen, og her gikk jeg rundt i Adams kostyme og lot regnet sile ned over mig – det var vidunderlig. [GEj s75]
Jeg vil aller helst glemme turen og hvor forferdelig den var – men omstendighetene tvang mig til å være ubarmhjertig. Bort fra Nilen måtte jeg, ellers var de fleste krepert for meg. Dette måtte undskylde min skånselløse behandling av dem. Den marsj som nu tok sin begynnelse, håper jeg aldri noe annet menneske skal opleve.
Jeg drev dem frem med pisken, slo så de ikke hadde et eneste sekund fri til at legge sig. Tørsten og feberen hadde nesten gjort det av med dem. De bad om å bli liggende og dø, men pisken fikk dem op – og de slentret fremover - videre – videre. I en og tyve dager gikk jeg til fods gjennem Sudans sumper med disse halvdøde menn. Og hele tiden var jeg over dem med pisken. De drakk alt som var flytende, feberen forlangte det. Jeg så dem drikke sin egen urin.
Det ble mørkt for meg av og til, og mine ben gik nu bare automatisk. Jeg snakket endog om ting, jeg ikke kan erindre. Abdulla fortalte at jeg hadde sunget ute på sletten.
[GEj s160-62]
Den 29. mars – på min geburtsdag – nådde vi frem til Addis Abeba. Vi var nu kommet op i en høide af 2800 meter over havet, og jeg merket tydelig den tynne luft, som sammen med den trykkende hete gjorde det vanskelig å utføre noe fysisk arbeide. Alle bedrestilte hvite og innfødte sees alltid ridende eller kjørende i automobil. [GEj s26]
Byen gir et dårlig inntrykk, skitten og fæl som den er, og stinkende av urenslighet fra de ca. 150.000 innfødte beboere. [I 2009 hadde byen 3,2 millioner innbyggere]
Den første bygning man får øie på, er jernbanestasjonen, som er bygget av franskmennene. Den kolossale forskjell mellem denne og de omkringliggende hyttene gjør selvfølgelig sitt til at den virker enda mer imponerende. Andre store bygninger er telefon- og telegrafstasjonen ved byens torv, hvor også postetaten har sin doméne. Bank of Abyssinia og Barclay’s bank, som ligger ui byens utkant, har også opført meget moderne bygninger. Men den praktfulle St. Georgs moské i nærheten av keiserens palatser er det smukkeste byggverk i landet. [GEj s27]
Leiren lå 2300 meter over havet i vilt forrevne fjellformasjoner. Dypt nede under oss og så langt øiet kunde nå vestover, så jeg Etiopia senke sig helt ned mot Sudansletten. De himmelstrebende fjelltinder stod som orgelpiper op mot kirkehvelvet, og solen sendte sine blekrøde stråler ned over den uendelige, i blått, grønt og brunt varierende, store flate under oss.
Her, hvor jeg sitter ganske alene, fordypet i tanker, her, hvor kanskje ingen hvit mann før har vært, og alt synes uberørt. Hvor takknemlige må vi ikke være for å ha fått lov til å lære om jordens eksistens. Aldri en dag burde man føle sig ensom, uten problemer å løse, eller være interesseløs.
Her er geologers paradis. Her var det de egyptiske konger og faraoer sendte sine slaveskarer hen, når de ønsket å skaffe seg nye, uhyre rikdommer. Her var kong Salomons miner og dronningen av Sabas skatter.
[GEj s98-100]
Dovenskap
En etiopier rører ikke en finger, hvis han ikke blir eftertrykkelig kommandert til det. Han kan rolig se på at allting går i stå - på grunn av sin fantastiske, rent ut eventyrlige dovenskap. [GEj s60]
Tålmodighet er en dyd man må være i besiddelse av i Afrika, ellers har man intet der å gjøre. Etiopernes valgsprog er nemlig: ”Gjør ikke idag, hvad du kan utsette til imorgen” – samt: ”Man skal ikke arbeide mellom måltidene.” [GEj s59]
Mageonde
De spiser jo ikke; de eter til de ligger og vrir seg og skaper sig ganske forferdelig. Kjøtt spiser de i rå tilstand, likesom fisk, og vannet de drikker, tar de mange ganger fra stillestående pytter og grumsete vannløp. Ja, de drikker til og med vann som andre har drukket før, hvis tørsten er riktig slem. Derfor blir de ofte virkelig syke, og så tror de straks at nu skal de til å dø. Døden står for dem som noe utenkelig og forferdelig. [GEj s109-10]
Doktoren
Mange løp til doktoren for å bli sykemeldt og på den måte slippe å arbeide. Medisin spiller overhodet stor rolle for de sorte. De er så barnslige i alt hvad de foretar sig at de simulerer de dummeste ting for å få lov til å få medisin.
Jeg har tatt ut mark på op til 5 centimeters lengde, og har gitt dem kalomel, crotonolje og epsonsalt i så store porsjoner, at det vilde ha tatt livet av 2-3 hvite. Deres maver er av garvet lær, og ikke før er de friske igjen, før de begynner på en ny omgang.
[GEj s108-10]
Renslighet
Nu er det formodentlig ikke moderne og efter etiopiernes opfatning kanskje heller ikke sundt å bruke vann i renslighetens tjeneste, så det er vel derfor at den bedøvende stank av skitt og sved fremkommer. Der brukes smør og fett til huden, og når det er størknet i solen og skaller av, smøres et nytt lag på.
Benene er den legemesdel som vaskes flittigst. Jeg kunde om aftenen i de innfødtes kvarterer se hvorledes de satt i grøftene og vasket benene, mens konene kom med kopper og kar for å hente det samme vann og bruke det til matlaging. [GEj s36]
Fattige
Det har alltid vært slik her i verden at den som litet har, ham skal også det lille fratas.
[GEj s15]
Tiggere
Så snart et menneske i Etiopia har en skavank eller er helt krøpling, da er han økonomisk reddet for tid og evighet. Da er det ham tillatt å tigge overalt, av alle og på alle døgnets tider. Man har eksempler på at foreldre, som er dovne og av den grunn tillike fattige, tilføier et av sine barn så slemme skader at det senere kan utnyttes i tiggeriets tjeneste – til inntekt for hele familien.
[GEj s25]
Misjonærer
Der virker en hel del forskjellige misjoner her ute, og man skulde vente å finne så nogenlunde skikkelige mennesker boende omkring disse misjonsstasjoner, men det er dessverre ikke tilfellet. De verste tyver og kjeltringer jeg har møtt, har jeg fått i min tjeneste fra misjonens naboskap. Man kan si hvad man vil om misjonærene, men de negrer som bor rundt stasjonene, er det rene utskudd, og jeg vet hvorfor:
Civilisasjonen kan ikke slukes på en dag. Misjonærenes svovelprekener og skremmebilder om død og fordervelse har avslappet negeren slik at hans dårlige instinkter er kommet til å råde. Han har jo fått beskjed om at alt hvad han har av overbevisning og alt hvad han gjør ut fra den, er syndig og galt. Det er et forvirrende begrep av en misjonær plutselig å ville drepe åndens frie tankegang og gammel, nedarvet tro.
Det trengs mere til hjelp og undervisning i arbeide, til skoler og sykepleie, og det trengs frem for alt respekt for negerens livssyn og tankegang. [GEj s46]
Tyskere
Alt hvad de lager her ute er grundig, ordentlig og holdbart. Skal noe kritiseres, så må det bli deres måte å behandle de innfødte på. Jeg beundrer tyskerne fremfor noen annen koloniserende nasjon. De er hårdhendte mot de undergitte, men de er som nasjon foran og vil alltid være foran, fordi de innfødte har følelsen av at det er virkelige herrer de arbeider under. En neger bryr seg ikke et fnugg om en blid herre, og han avskyr rent ut sagt å arbeide hvis han blir altfor pent behandlet. [GEj s26]
Ingazanafolket
Ingazanalands befolkning er praktfulle mennesker. Høie, muskuløse, slanke menn, åpne i blikket og stolte. Englenderne har aldri med våpen formådd å knekke denne stammen, utilgjengelig som deres by ligger oppe mellem tindene Wisko og Soda. Av alle araberstammer er Ingazanalands den mest tiltalende. Det er ikke et menneske som ikke er vakkert skapt. Deres eneste stas og påklædning er en blankpolert speedometersnor som går rundt lendene, ellers har de ikke en trevl på kroppen, og det behøver de heller ikke, for de har hverken runde rygger, kalveknær, liktær eller andre skavanker de trenger å skjule.
[GEj s144]
Slaveri
Det er forferdelig i vår opplyste tid å se mennesker bli behandlet mer mindreverdig enn dyret sjeiken rir på. Det sies at slaveriet er ophevet i Etiopia, men det må være noe av en misforståelse. Sjeikene dømmer og straffer etter eget godbefindende. Om de har eiendomsrett til slavene, tør jeg ikke med bestemthet si.
Det er tradisjoner som er nedarvet fra slekt til slekt gjennem hundrer av år, og de må slipes bort efter hvert, hvis ikke skaper man kaos av det hele. [GEj s 33]
Etiopiske problemer
Etiopia i krig mot Italia, heter det idag. Det samme het det også i 1896, da etiopierne skulde slås ned af italienerne. Hvad der skjedde, var imidlertid det at det var italienerne som ble slått ned, og jeg tror neppe det vil gå anderledes til i en krig mellom de to nasjoner idag. Jo flere soldater Italia sender ned til Etiopia, jo større blir nederlaget for de små fascistene. Det er jo ikke engang voksne folk som sendes ut. Når man kjenner Etiopia og dets keiser Haile Selassi, da står man noe uforstående overfor en slik politik som nu føres fra Italias side.
Hvorfor ikke la dette eneste eksisterende uavhengig sorte keiserrike, dette vidunderlige land, Etiopia, vokse seg stort og rikt til eget beste, som det så godt er på vei til?
Hvorfor skulde disse herlige mennesker, som er våre medmennesker, bli så meget bedre og lykkeligere under italienerne, når disse har fått dem underkastet, fått dem knekket og utnyttet og brakt ned til lydige slavers trin?
Hvorfor anstrenge sig for å få ødelagt lykken også i denne eneste stat hvor civilisasjonenes politiske revestreker ennu ikke har holdt sitt inntog.
[GEj s187-89]