Bogale
Solen var gått ned, da Bogale stod foran teltet mitt med Blåen ferdig sadlet. Et stykke bortenfor stod slaven hans og holdt ”Tarzan”, som også var ferdig sadlet.
Bogale har syfilis i høyeste grad og er rett som det er riktig nedfor og udugelig til arbeidet sitt. Denne sykdommen er han dessverre født med, liksom hans far og mor var det før ham. Ja, man sier at 110 % av befolkningen har syfilis.
Nå stod han overlegen og elegant ved siden av Tarzan og rappet sin slave med ridepisken inntil hans utførte ordrene ganske riktig, og uten feilgrep fikk hevet sin herre opp og anbrakt ham i sadelen. Da slaven hadde gjentatt sitt arbeide med å heve Bogale opp i sadelen minst 10-12 ganger, gikk det hele til slutt som kjepper i hjul.
Det kan neppe glede folk som er uten et visst fond av humor, å lese om slike forhold, men jeg omtaler dem bare for å vise hvor herskesyke og storsnutete enkelte etiopiere kan være mot dem de har fått i sin makt.
[Pjs s70, 102-103]
Man kan si om slavehold hva man vil, og jeg er slett ikke forsvarer av slike uhyrlige ting, tvert imot fordømmer vi det sikkert alle. Men jeg kunne allikevel ikke for min bare liv si at jeg ikke likte Bogale – selv som slaveeier.
Er det ikke en hvit manns plikt å påpeke feil og søke å få dem rettet før det går ut over det uskyldige liv? De samme spørsmål stilte vi til hverandre i Norge i årene fra 1940 til 1945. Hos dem som da hadde makten, burde vi ha kunnet vente noe annet – negeren og etioperen er de rene lam i forhold.
Kan et menneske i det hele tatt forholde seg stum og dermed godta hva som helst som foregår omkring oss? Men det tilkom ikke meg å opptre som samfunnsreformator. Jeg ville blitt tillagt adjektivene nesevis og dum, og det er ikke slike vitnesbyrd man samler på, når man skal tekkes sine medmennesker og leve blant dem.
[Pjs s100, 199-200]
Han var bare 48 år gammel, og hadde bevart sin ungdoms spenstighet og friske sinn. Han var vel 6 fot høy og ravnsort i huden. Et praktfullt skjegg av små, svarte krøller prydet haken, og en rett, fin nese ga tydelig vink om at det var rase i mannen. Bagateller fanget aldri hans interesse. Sjeik El Mahdi var forfinet, edel, høy byrd, aldri nedlatende, gjorde alt for å bringe sitt folk fremover, edel i tanke og ord, storanlagt, uten krav på gjengjeld. Der i Etiopias vestligste, utilgjengeligste provins inne i det mørkeste Afrika, satt rettferdigheten i høysetet.
[Pjs s37]
De første måneder man ligger i leir i nærheten av en negerlandsby, og fra kvelden av hører den stadige sangen og de monotone slagene på tam-tamtrommene og tut i bukkehornene, holder man på å bli smårar. Men etterhvert oppdager man musikken, som i alle fall jeg har lært å sette pris på. Den har ikke det minste med melodier å gjøre, men er utelukkende rytme, takt og etterlikninger av lyder i naturen. Man hører aldri at en melodi presteres 2 ganger eller at de samme toner blir gjentatt, slik at man forstår at tingene har vært oppført en gang tidligere. Alt presteres for første og samtidig siste gang.
[Pjs s170]
Luften var så kvelende at det var vanskelig å puste. Fuglene tidde, men mellom tordenslagene hørte jeg millioner av frosk og padder kvekke. Det var nattens og villmarkens kjente røster. Suset i trekronene og sivene, de spede bambusstammenes kjelne gnissing mot hverandre, de lysende ildfluers summing, og den melodiske rislingen av de utallige bekkene blandet seg med villdyrenes skrik og lokkende toner. Jeg hørte sjakalenes tuting og hyenens kolde, ekle latter parre seg med løvenes dype sukk og leopardenes snerring. Naturens mektige strenger var satt i vibrasjon, villmarkssymfonien lød der utefra som rop fra levende og døende om nåde og frelse fra den som har makt til å dømme og ta liv. Det var ingen dissonanser, alle instrumentene var stemt og tonen ren, når alle disse milliarder av insekter og jungelens ville dyr istemte deres lovsang til naturen. Jorden levde! Ja, hele min sjel var innfanget i trylleriet – av melodier så rike og skjønne som intet menneskelig geni kan skape – villmarkssymfonien – tropenattens monotone vuggesang – variasjoner over livets og skapelsens evig brusende tema.
[Pjs s67-68]
Hvilken rytme har ikke de ville når de danser! Hvor vidunderlig vakkert er det ikke å se de smidige, muskuløse, høyreiste skapningene og deres grasiøse bevegelser. Hvor uendelig ren og fin er ikke deres dans i sammenlikning med de moderne dansene foxtrott, slow-fox og swing. Det sies nok at våre moderne danser stammer fra negrenes, men det gjør de neppe. De danser ikke parvis, men gikk i ring etter hverandre eller opptrådte solo. Alle musikantene satt i midten av danseringen, og rundt dem danset alle de unge pikene og mennene så nakne som da de kom til verden. De eldste av kjerringene som syntes særlig skikket til det, utstøtte en gang i blant noen skingrende hyl, og villere og villere gikk dansen.
Men dette så fine og uskyldige, og den glede negeren legger i sin dans – det kan vi ikke få til her hjemme, hvor dansen utføres av par. Da kommer andre momenter til som gjør at man kan tvile på om noen virkelig danser for dansens skyld. Det gjør negrene, og de arbeider seg i dansens glede opp til den villeste ekstase.
[Pjs s168-169]
Sjeik Moussa og jeg satte på huk sammen, og da han ikke tidligere hadde vært i kontakt med grammofonen, måtte vi for sikkerhets skyld holde hverandre i hendene mens det stod på. I anledningen valgte jeg en høytidlig plate, nemlig: Berliner Dom-koret med 100 strykere og en herlig kvinnelig solist, som oppførte kirkescenen i Kavalleria Rusticana. Jeg trodde at musikken skulle ha gjort et mektig inntrykk på gjestene mine, men omforlatelse! De var på nippet til å le seg i hjel, slo seg selv og meg på knærne og på maven, hoppet rundt og laget slikt spetakkel, at operaen fullstendig druknet. Noe så underlig morsomt hadde de hverken sett eller hørt før, og de bad meg om å sprette opp kassen og vise frem spillemennene. Stor var deres forundring, da de fikk se den tomme kassen. Da mistenkte de meg for å fare med fandenskap og andre mørke gjerninger. Deres skeptiske miner fortalte meg at de ikke fant meg helt pålitelig lenger.
[Pjs s171]
Også denne kvelden dukket jeg opp ved leirbålet og tok del i deres fest. Bogale var i full sving uten på danseplassen, men slapp piken sin, kom bort til meg og halte et digert munnspill opp av lommen. Det hadde jeg forært ham i julepresang for over et år siden. Nå var det jeg som skulle levere musikken resten av kvelden og avløse de fele bukkehornene og vrælene fra kjerringene. Jo takk – jeg tok farvel med trommehinnene mine og gikk i vei på munnspillet. Mer ved kom på bålet, og villere og villere gikk dansen mens jeg spilte så kinnene dannet blåsebelger og holdt på å revne under anstrengelsen. Jubelen stod høyt i taket, og jeg satt og nøt synet av de mange velskapte, strålende vakre sorte vennene. Mitt repertoar var i årenes løp gått noe i glemmeboken, så foruten adskillig feiende jazzer og foxtrotter måtte jeg ty til både ”Deilig er jorden” og ”Glade jul”, som gikk strykende – og stemningen steg. I pausene ble jeg bevertet med Tella og Tschei, og fikk da den nødvendige avslapningen i kinnene, før jeg tok fatt på nytt. Da kom orkesteret bort til meg med sine bukkehorn, tam-tam’er og de selvlagde fløytene for å få litt mer takt enn det jeg kunne presentere alene på munnspillet. Du store Gud for et orkester! Jeg simpelthen gråt av latter, men også av glede, for det var ganske sikkert første gang en hvit mann spilte førstemann i de sortes orkester i jungelen.
[Pjs s169-170]
Det sies i skrift og i tale at løven er det grusomste villdyret vi har. Men med hvilken rett kan slikt sies? Er det fordi løven dreper? Løven er skapt av Vårherre liksom vi er. Løven er en av de mest hensynsfulle mordere vi har, for dens angrep kommer som lyn fra klar himmel, og offerets død inntrer så og si momentant for nakkevirvlene og strupen blir bitt over på få sekunder. Det er derfor ingen dødskamp eller smerter, ingen lek med offeret, som ellers er katteslektens største lyst.
Leoparden har ikke like utviklet skjønnhetssans, dette infame dyret som det ellers er umulig å se og høre i dets smygende, sleske tilværelse. Dette dyret dreper jeg så fort jeg kan komme til og med største fornøyelse, selv om det er nyfødt og for så vidt ennå uskyldig, for selv sparer den ingen, og er det mest upålitelige, lumske og grusomste dyr jeg kjenner. Ja, selv om leoparden er mett, overmett, ja, så fullproppet av mat, at den vanskelig kan bevege seg, så bruker den allikevel de siste kreftene for å drepe – trass i at den slett ikke på noen måte orker å spise en eneste bit. I motsetning til løven ser leoparden ingen forskjell på ofrene, blodet er det samme varme og tillokkende, og hver dråpe skal den suge ut inntil den siste livsgnist er slukket. Da først forlater den kadaveret - uspist.
Løven har et herskerinstinkt og en stolthetsfølelse som få andre villdyr, og den går gjerne imot den tidobbelte overmakt. Den rømmer heller ikke slagmarken, den enten seirer eller blir selv drept. Leoparden derimot lusker bort i god tid. Den risikerer aldri noe, og øver derfor mord bare blant mindreårige og svake. Leoparden er feig og mangler fullstendig vår huskatts djerve mot og motstandslyst. Leoparden går aldri på og opptar kampen med mindre den er sikker på utfallet, og av den grunn går jeg på den når som helst og hvor som helst for å få ryddet flest mulig av dem av veien.
[Pjs s29-30,144]
Min lampe på bordet kastet flakkende lysskjær inn mellom jungelens trær og kratt derute, og jeg så de lysende øynene fra villdyrene, som stirret inn i kjeglen. Jeg stirret også tørstig ut mot dyrene, for jeg var beskyttet av villdyrets verste fiende – lyset.
[Pjs s68]
Det var ikke gullet alene, som hadde gjort at jeg valgte dette feltet hvor jeg nå arbeidet. Nei, det var like meget min uendelige kjærlighet til dyrene som drev meg hit.
[Pjs s30]
Ingen kiv, splid eller sjalusi – sivilisasjonens revestreker savner grobunn her.
[Pjs s169]
Jeg kjente nattevindens sus i trærne. Fønvinden kastet sine varme damper fra sletten opp over bakkekammen, og stjernene gnistret og flammet. Det var Afrikas stjernehimmel som i sin fulle glans og prakt ikke har sin like. Dype kløfter, skapt av skyggene, trengte inn i fjellet, og veldige klippeblokker syntes å ligge på fjellskråningen og stenge veien. Synsbedrag og fantasifostre veksler under Afrikas himmel. Gjennom stillheten og tropenattens mørke trengte skogen og villmarkens kjente stemmer opp til meg. Nattevindens sus i trærne og i de svaiende siv, bekkens risling og ildfluenes summing i sitt eventyraktige fosforskjær, blandet seg med villmarkens dyreskrik, med løvenes dype sukk og leopardenes snerring.
[Pjs s172-173]