Hyllest 1 Hyllest 2 Lukten av Afrika Jungelen
Løven og krøplingen De hvite Richess Klokkerkjærlighet
Hyllest1
Intet sted er himmelen så strålende skjønn som i Afrika. Intet land har en slik natur og fargeprakt. Man kan ikke løsrive seg – man bindes med trolldomsmakt og uslitelige bånd til dette naturskjønne land. Intet fengsler og lokker som dette – de villes, de svartes, naturens og solens vidunderlige – Afrika – de tusen stjernes land. [VgI s92-93]
Det er ånder og idyll over landskapet – det er som å gjennoppleve tiden fra dengang før Eva ble epletyv og Adam heler, men dessverre har disse kriminelle ting foregått, og ufreden er kommet inn i verden også her, hvor vi rir fram i tilsynelatende paradisiske forhold, for – inne i krattet, bak stein og stammer og fra de nederste greinene på trærne lurer rovgjerrige øyne på det uskyldige, yndige vilt. [VgI s99]
Mens jeg lå og røykte den første morgensigarett på senga, følte jeg den kjølige natteluften strømme inn gjennom vinduene, som stod åpne ut mot Den Blå Nil. Der var ennå halvmørkt idet solen kommer først kl. 6 for så å stå på himmelen i 12 timer og gå ned igjen kl. 6. Overgangen fra natt til dag skjer på 20 minutter. Det luktet Afrika, den besynderlige skarpe, krydrede duften, som skriver seg fra den røde jord og hetens innvirkning på de levende tropiske vekster. Der ligger liksom noe trollaktig, eksotisk og mystisk i luften – det er som om man har krøpet inn i Aladdins hule og ligger der, for i hvert øyeblikk å kunne vente selsomme syner og de underligste opplevelser. [VgI s20]
Jungelen! Dyrenes, slangenes og fuglenes fredlyste reservat! Hos deg er jeg fri og forløst fra ondskap, tvang og revestreker. Jungelen! I ditt sagnomspundene rike, hvor de svake må bøye seg for de sterkestes rett! Jungelen! Du labyrintenes stormester! I naturens uberørte jomfruelighet og i din formummethet skjuler du all verdens laster, villskap, trolldom og mord; men du gjemmer også selve livet. [VgI s118-19]
Løven har en redsel for og aversjon mot alt, som er vanskapt eller skadet. Uten tvil er det dens høyt utviklede skjønnhetssans, som tilsier den, at krøplingen er uberettiget til å leve – og den dreper ham ved første syn – og uten pardon. Man ser av den grunn aldri krøplinger blant negrene i Afrikas indre, for enten er de ryddet av veien av løvene eller så holder de seg innendørs. [VgI s7]
Vi hvite har så uendelig lett for å tro, at vi er over alle grenser dyktige, når vi skal vise våre evner overfor de svarte, med det er mest feilaktig innbildning, for de svarte er slett ikke dummere enn vi. På deres uskyldige, barnslige og ærlige måte søker de å tilegne seg den hvite manns fond av viten og hans siviliserte vaner. De er ærlige, gode mennesker, og de tror også bare godt om andre, idet det ligger utenfor deres tanker, at de vil bli regelrett bedratt av sine læremestere. Det er derfor sårt for oss ofte å måtte erkjenne at vi med vår sivilisasjon og moral overfor de svarte er skrøpeligere enn disse, og at vi har all grunn til å rødme av skamfølelse. (Jeg tenker da på Etiopia-affæren og Englands, Frankrikes, Belgias og tyrkernes behandling av de innfødte under erobringen av koloniene. For det saks skyld heller ikke Tyskland). Hvis det er noen som tror, at de innfødte i de forskjellige land, jubler i sin glede over å være undertrykket og gjort til tvangsarbeidere under en vilkårlig hvit herres pisk, så må man tro om igjen. [VgI s23-24]
Det at Richess ga et menneske et spark eller noen rapp av ridepisken når det passet ham, gjør som regel intet på den svarte som må ta imot avstraffelsen; men det setter fart, iver og abeidslyst i ham – og det underlige er, at en neger ingen pris setter på sin herre hvis denne ikke svinger et eller annet instrument til arbeidsiverens befordring. Han elsker derimot den herre som rikelig tukter ham og derved lærer ham hva der etter herrens mening er rett og riktig. Straffen blir for negeren naturlig – og det har hendt meg selv, at tjernere har bedt om straff, for å få forståelse av, at de dog var med i arbeidet. Jeg er nemlig en stor kloss til å hevde den hvite rases overlegenhet ved andre midler enn åndelig. [VgI s36]
Jeg har hele livet hatt en viss klokkerkjærlighet til de svarte, disse naturens og solens barn, som med sin naturlighet og hjertegodhet og sin komplette mangel på bekymringer og fordringer gjør livet så lett å leve. De fyller det med sang og musikk og med vennlig omgang. Der er ingen kiv og splid og sjalusi – sivilisajonens revestreker savner grunn for sine røtter og sin trivsel. Ingen skal behøve å lokke eller overtale meg til å gå til dans og moro i de villes leir, for jeg er den første til å gå – ubuden – uventet – og alltid etter deres syn, som hedning; men jeg har alltid vært velkommen blant dem. De føler, at jeg respekterer deres tro og hele måte å leve livet på. Når jeg ble fortrolig med negeren ved å leve sammen med ham, da savnet jeg mindre og mindre sivilisasjonens utstyr og slett ikke dens svakheter. Jeg ble hjemme i Afrika og lærte å elske de svarte, som alle er mine venner.
[VgI s132-33]