En liten jakthistorie Fanget og gjort til slave En historie for gutter
Fremme
Nå satt vi her, vi tre guttene, i Etiopias verste røverstrøk, spente og ventende på fremtidens opplevelser og rede til å ta dem som de kom. [IvA s10]
Gull – tenk det fins
i voldsomme masser,
full sekker og kasser!
Jeg er – nei, trodde jeg var, en prins
i lykkens land.
Men alt som skinner er ikke av gull,
og derfor sitter jeg med neven full
av jord og sand og reneste muld
og skjønner det hele var bare tull
og bedrag i Ingenmanns land!
[IvA s10-11]
”Det blir tre gram i alt eller 8,40! sa Kai, som hadde sopt sammen, veid og regnet på et blunk.
”Hvad sier du, Kai? 8 kroner og 40 øre? Ja, da skal vi nok snart klare å legge oss op en slump når vi kommer i sving.”
Det gjaldt å benytte tiden, for snart ville regntiden begynne. Både Eddi og jeg foretrakk å arbeide og heller dra til familien Davis til påske neste år. Kai ble bare litt slukøret da han forstod at hans møte med Ethel blev utsatt på ubestemt tid. Eddi satte i gang grammofonen.
[IvA 13-15]
”Sa du slaver?” spurte Eddi. ”Er det sant, det du sier?”
”Ja, de blev tatt av El Schack i sitt eget hus, bundet sammen med rep om halsen og slept avgårde for å selges.”
”Kom an, gutter! ropte Kai. ”Her må det hjelp til. Men vi må være hurtige, ellers blir det kanskje for sent!”
”Hurtig, skal bli!” ytret Eddi og jeg i kor, og fór avsted.”
Vi visste vi kom akkurat i siste liten for å redde dem fra denne fryktelige marsjen mot døden eller det som verre var.
Det var et fælt syn som møtte oss. 85 menn og kvinner, alle under tredve år, lå på marken i en klynge med ansiktene mot jorden. Alle var stramt bundet om håndleddene og anklene. Ingen var i stand til å røre et lem heller ikke til å skrike mer, da vokterne hadde stoppet munnen og halsen til på dem med jord og sand og bundet for med et stykke bomullstøi.
I tre uker hadde de, lenket om hender og føtter, vært pisket frem fra sine ødelagte hjem nede på Sudansletten.
Snart hadde vi skåret av alle bånd så de var frie. På sjankallasproget fortalte vi dem at vi hadde befridd dem.
[IvA s38-44]
”Hei! Se den tateren der!” ropte Kai og la an riflen.
”Hvad er det for slags dyr? Fasongen er løvens, men den er jo nesten sort, så kan det være løve allikevel? Også så liten da!”
”Du skal se de har malt’n, for at den skal bli mer usynlig i mørket!” ytret Eddi, som alltid hadde en forklaring på rede hånd.
Jeg hadde lest om de etiopiske bergløvene, som er små og nesten sorte. Det var ikke tvil om at dette dyret var en disse.
”Det kan nå være hvad det vil for mig!” sa Kai, og brente av.
Vi så en støvsky og en sandsprut stå om løven da den hårdt såret satte like på oss med et tordenlignende brøl, men i det samme smalt det i både min og Eddis rifle. Det var for meget for den. Uten en lyd sank den sammen og var vår.
”Nam, nam!” sa Kai. ”Det skal bli noe for mor å ha på ryggen for gikten, det flotte skinnet der!”
[IvA s39]
Det var natt. Jeg var fange og lå bundet på armer og ben, men hadde ikke lenger knebelen. Jeg lå i en sivhytte og hørte en masse halvville danse omkring bålet utenfor og juble over at de hadde tatt mig til fange. Nakken min var stiv efter slaget og det gjorde fryktelig vondt. Med mine lungers kraft skrek jeg: ”Hjelp! Eddi! Kai!” Ikke før kom en uniformert mann styrende inn og kastet sig over mig. Jeg kunne ingen motstand gjøre og måtte finne mig i at mannen brutalt og hensynsløst stoppet munnen og halsen min full av gress og jord for å kneble meg. Det luktet svette og unrenslighet av uniformen. Jeg lengtet opriktig efter å slippe løs, men av forsiktighetshensyn gjorde jeg minst mulig motstand. Ennu en mann kom inn. Han gikk like bort til mig og gav mig uten videre et spark i nakken, på sammen stedet hvor jeg før hadde fått slaget. Jeg må visst ha satt i et skrik, for de brølte høit av latter mens soldaten rev opp munnen min, knep meg bestialsk i tungen til den var tykk som en stokk og hang livløs mellem fingrene hans. Så proppet han den inn igjen. Den fylte meg nå helt – uten gress og jord.
”Løs bena hans og reis ham op!” hørte jeg den nyankomne forlange.
”Ischi, sjeik El Schack!” (Ok, det skal bli!)
Jo, nå kjente jeg hans høihet El Schack igjen – det arge bestet!
Jeg var som mørbanket, men strammet mig op for å ikke gi utseende av at jeg var svekket eller redd. Sjeiken rev bindet fra munnen på mig, og jeg spyttet ut resten av suppedasen. Med en soldat på hver side ble jeg geleidet ut. Der var Afraza, bundet til et tre med naken og blodig, flengete rygg. Han hang bevisstløs i remmene, bare en svak stønning fortalte mig at det ennu var liv i ham. Jeg ble skubbet så hårdt at jeg falt og ble liggende på bakken.
”Hvor er dine to brødre! Svar, du hund og sønn av en tyv!”
”Jeg vet ikke noe om mine brødre! Jeg antar de allerede er over grensen til Sudan og utenfor din rekkevidde!”
”Du lyver, men jeg skal nok få temmet dig. Du vet kanskje ikke at du er min slave fra nå av og at du øieblikkelig skal få lide samme skjeben som slaven din der ute.”
”Ingen hvit mann kan bli slave hos en sort banditt, ikke jeg heller, og jeg sverger at du innen neste solnedgang skal være en død mann, hvis jeg ikke slippes fri!”
Jeg skulle gjerne ha sagt mer, men da trådte soldaten i funksjon og slo mig på munnen. Dette fikk sjeiken til å le av full hals.
Da jeg fikk samlet mig igjen, var jeg ikke meget verd, for jeg hadde bare en spjæret skjorte tilbake. Ridestøvlene og buksene hadde soldaten trukket av mig og tatt på sig selv. Fire mann kastet mig ned på kne og to løftet plageånden min opp og satte ham til skrevs over skuldrene mine. ”Marsj!” Jeg sank i kne for hvert skritt jeg tok, men det gjorde ikke inntrykk på ham. Sjeiken moret sig kongelig.
”Utmerket! Ri på ham og la ham trelle for dig natt og dag til han ikke kan mer! Hevnen er søt!”
Han tok mig i begge ørene og trykket hodet mitt bakover, så jeg kom til å se op i det motbydelige, smilende ansiktet. Så spyttet han på mig minst ti ganger rikelig i øinene, nesen og munnen. Dette var det etiopiske tegnet for at jeg nå var gjort til hans slave og at jeg tilhørte ham for livet.
Alt syntest håpløst, men i bevisstheten om at en hvit mann ikke kan forsvinne fra jordens overflate så lenge det er to andre hvite vidner, bet jeg tennene sammen. Jeg skulde nok klare og holde ut til hjelpen kom.
[IvA s58-66]
”Kom an, gutter! Avsted med oss! Ta en hest, og hver deres rifle!”
Stein og kvist, jord og torv skvatt om ørene på oss, mens hestene lå strakt ut i luften og nærmest fløi som raketter. Ned gjennem åsen bar det, og bortover dalbunnen galopperte vi side om side. Hei, hvor det gikk! Rifleskudd begynte plutselig med korte mellomrom å smelle foran oss. Noe var på ferde, hvem det som som skjøt, visste vi ikke.
30-40 etiopere hadde omringet folkene våre, og allerede beseiret dem. Alle tre lå bundet på jorden, mens en fiende satt skrevs over på brystet på hver av dem og svingte med en lang kniv. I susende galopp fór vi like inn i flokken, red 5-6 mann ned under hestehovene og slo med de lange flodhestpiskene over de nakne ryggene. Det blev vill panikk blandt etioperne, som skrikende og hylende skvatt unda.
Et grufullt, gjennemtrengende skrik overdøvet plutselig alle andre lyder. Jeg kjente igjen stemmen til Afraza, og så han ligge under sin motstander og vri sig, efter at denne hadde stukket den lange kniven inn i skulderene på ham og latt den bli stående i såret.
Eddi var først i troppen og kom akkurat tidsnok frem. Motstanderen hadde trukket kniven ut for å støte den inn på ny. Før han imidlertid fikk hevet armen, var Eddi over ham, løftet han høit over hodet og kastet ham med all kraft ned i steinrøisa. Etioperen sank sammen uten å gi et sukk fra sig. Kai hadde sprunget bort til Boy og slått riflekolben i skallen på den etioperen som hadde ham under sig. Seks mann lå igjen på plassen, og to av dem var vel neppe i live lenger. Vi rykket fram med hevede rifler, og Kai befalte sjeiken å stoppe. Eddi likefram skreik inn i ansiktet på sjeiken: ”Hvor er de andre to tjenerne våre!”
”Jellem, jellem!” (Nei, vet ikke) var svaret.
”Før jeg har talt til ti, må du ha gitt beskjed, din svarte djevel, ellers er du ferdig!”
”De kan ikke reise sig, de har gått for meget.” Denne forklaringen ble for meget for Eddi, som fnysende av sinne styrtet sig over sjeiken og slo ham i bakken med et eneste slag mellom øinene. Så tok han ham i den ene foten og slepte ham bort til hesten og bandt ham fast. Etioperne styrtet avsted, lammet av redsel, og vi skjøt noen skudd op i luften efter dem.
[IvA s27-30]