mormor

Da min mormor døde, fant jeg brev hun hadde etterlatt. Brev fra Etiopia. Hun reiste med sin mann og tre barn til Addis Abeba. Min mor som var eldst, hadde begynt å studere og ble igjen i Norge. Det var i juli 1961. Morfar var som ansatt ved Statistisk Sentralbyrå i Oslo, hadde fått ett års engasjement for UNECA – De forente nasjoner økonomiske kommisjon for Afrika. De bodde der i ett år.

Mormor var en flittig brevskriver. Hun skrev til sin mor og sin eldste datter, til sin søster og svigerfamilie. Hun skrev mye, gjerne en gang i uken til hver av dem, ofte fem-seks sider av gangen. Brevene ble skrevet på tynt, tynt gjennomsiktig papir, luftpostpapir. Lette brev som ikke var så dyre å sende. I løpet av det året skrev hun over hundre brev.

De bodde først i en leiegård sammen med flere andre FN-familier, siden flyttet de til Sudan Street ikke så lang fra Markato, det store markedet. Det er kort vei for barna til skole. Mormor er mye hjemme og har tid til å skrive.

Hun hadde arbeidet som sekretær i Statistisk Sentralbyrå etter å ha studert handel og økonomi. Der traff hun Kåre, og de giftet seg i 1939. Da det tredje barnet kom, ble hun hjemme. Senere begynte hun å arbeide som arkivar i Sosialistisk Venstreparti.

Hun og søsteren var blant de få kvinnelige studenter ved Universitet i Oslo på 30-tallet. De fulgte møtene i Studentersamfunnet og engasjerte seg i den politiske debatten. Mormor var  sosialist, ikke religiøs, ikke på noen måte – hun hadde et humanetisk engagement. Spesielt var det arbeidet for fred, senere Nei til atomkraft-bevegelsen, som opptok henne.

1960 var et viktig år i dekolonialiseringen av Afrika. Det blåste en vind over kontinentet ”A wind of Change”. Mormor fulgte selvstendighetsdebatten og forteller fra møtene i Africa Hall.

Mormor skriver om de nære ting, hun er saklig, en meget nøktern og realistisk dame. Noen ganger er hun så sakelig at hun må kommenterer det selv. Hun hadde et klart syn på de forskjellige saker, men brevene er ikke preget av politiske analyser, heller et gjennomgående positiv syn: det vil bli bedre!

Hun skriver lite om seg selv, det er barna som kommer i forgrunnen, men noen ganger klager hun, som i brev til sin mann, om problemene i det nye huset. De har flere tjenere, men hun blir litt brydd over at andre skal gjøre noe for henne; hun liker ikke at noen skal ”stå på pinne” for henne eller vise altfor stor ærbødighet. Klager over at hun ikke får lage kaffen selv, og at tjenerne skal åpne porten. Skriver stolt hvordan hun fikk satt sitt igjennom slik at hun fikk vaske gulvet selv. Ofte er hun forbauset over etiopiernes vaner, men ikke fordomsfull.

Det blir jul, påske og 17. mai. Norske tradisjoner holdes ved hevd. Kokken steker fiskeboller, nattevakten lærer  å si ”varmtvannsbeholder”. I helgene drar de ofte på turer, med bil og telt, sammen med andre norske familier. De camper ved Langano-sjøen, drar til Awash-river, og tar en spennende, men ikke ufarlig, tur gjennom Danakil-ørkenen. Både hun og mannen Kåre fotograferer.

Når det lir mot sommeren, er planen at eldstedatter skal komme på besøk. Det gleder de seg til alle sammen. Men så avlyser datteren i siste liten, da hun har fått seg en ny kjæreste som hun ikke vil reise ifra. Familien blir skuffet, men så kommer den overraskende nyheten: de har forlovet seg. Og kort etter at familen er kommet tilbake til Oslo, i september 1962, blir det bryllup.