Tone

Jeg er oppvokst med bilder fra Afrika, som mine besteforeldre brakte med seg fra sine år i Etiopia og Kenya. Høsten 2009 dro jeg på besøk til min onkel som arbeider ved den norske ambassaden i Addis. Jeg reiste rundt i Nord-Etiopia, en tur til Sør-Sudan hvor min tante er konsul, og til østkysten av Zanzibar. I løpet av disse to månedene skrev jeg logg og gjorde lydopptak. Det var mitt første virkelige møte med Afrika.

Turist

Jeg var turist, men jeg dro ikke på safari (som egentlig betyr reise) eller etno-tur; jeg gjorde ikke noe for å oppsøke ville dyr i sine naturlige omgivelser eller mennesker under uvante levevilkår. Det var uvant nok å gå i gatene i Addis, Juba og Dar es Salaam. Jeg var opptatt av lydene, språket jeg ikke forstod, jeg så på gestene, klesmåte, måter å gå på, hvordan de snakket med hverandre. (Etiopierne har en morsom måte å hilse på. De rekker fram hånda og dulter borti hverandre med skuldrene. Høyre skulder mot høyre skulder, ofte tre ganger.)

Ofte gikk jeg ned til Toreilutsh, en rundkjøring og markedsplass, hvor også bussene og taxiene stod. Der var et internettkontor drevet av tre jenter, unge, moderne og driftige, som hadde lært seg computer. De skrev brev for andre som kom med sine håndskrevne papir og satt tålmodig på stol ved siden av og ventet. Tastaturet var engelsk, men bokstavene som kom ut var amhariske.

Fotspor?

Før jeg dro til Etiopia, hadde jeg undersøkt mulighetene for å reise til det onkel Willy kalte Ingazanaland, men jeg ble advart: Området er utilgjengelig og farlig, det går ingen veier dit, og om det ikke direkte er borgerkrigsområde, så er det ikke et sted å reise alene. Min onkel og tante sa diplomatisk at det var ikke så lurt. På den norske ambassadens informasjonsside stod det at det ikke var å anbefale. Fra den tyske ambassaden kom det litt mindre diplomatisk: De frarådet på det sterkeste å dra dit.

Ritualer

Rolf fant fram ei bok fra biblioteket sitt: The Danakil Diary. Journeys through Abyssinia 1930–34 av Wilfred Thesinger. Thesinger var en samtidig med onkel Willy. Han ble invitert til keiser Haile Selassies kroning i 1930, dro deretter på vandringer i Danakil-ørkenen. Han dro kun i følge med lokalbefolkning i den ekstremt farlige ørkenen, og var første europeer som besøkte Afar-folket, et nomadefolk. Afarne ble regnet for å være umiddelbart voldelige mot andre folkeslag. Det var en ære å drepe fremmede og bære deres avkuttede lem i beltet. En afar ble ikke voksen før han hadde drept en mann. Onkel Willy beskrev liknende ritualer hos folk han møtte.

Reise

Jeg fikk kjøre med Salomon og være med på en storslagen tur nordover til Tigray og Amhara. Til de gamle hovestedene: Yeha, Axum, Gonder. Sammen med venner av Rolf og Ingrid, i alt var vi elleve stykker (kultur- og landskapsturister) som dro på vandring til steinkirker i Gheralta-massivet og trasket over timiangress i Simiens Mountains. Reisen gikk videre til Den blå Nils utløp, Tanasjøen, med en båttur til en av klosterøyene, deretter noen dager i Lalibela.

Emmas krig

En annen bok som begeistert meg, var den amerikanske journalisten Deborah Scroggins’ bok om Emma McCune. Den handler ikke bare om et kjærlighetsforhold, den beskriver også et konfliktområde. Emmas behov for eventyr, men også for å hjelpe, blir satt opp mot den humanitære katastrofen i Sør-Sudan. Emma McCune blir kritisert, bl.a. fordi hun brøt FNs regler for bruk av fly til private reiser. På en av disse reisene smuglet hun barnesoldaten Emmanuel Jal til Kenya. Han synger: “Sometimes you’re gonna lose to win. Never give up, never give in!” Deborah Scroggins beskriver problemene med nødhjelp og hjelpearbeid. Hun snur oppfordringen som ligger i ”The White Man’s Burden” og sier: ”Å hjelpe kan skade.”

Akser

Som barn av den kalde krigen er jeg vant til å tenke vest-øst, høyre-venstre, kapitalisme-kommunisme. Nå må jeg tenke nord-sør og kristent-muslimsk. I Sudan, det største landet i Afrika, lages ei grense mellom det kristne og det muslimske Afrika, mellom nord og sør, liknende utvikling er på gang også i Nigeria. Den vestlige interesse ligger i sør, som hovedsakelig har kristen eller animistisk tro. Vår frihetselskende og demokratiske sivilisasjon innføres nå nedenfra, under, sør for det muslimske beltet. (Så kom revolusjonen i det muslimske beltet på nyåret 2011, uventet og med ureversibel kraft.) Sett i et norsk perspektiv kan det virke fjernt og abstrakt å snakke om ”sorte tider”. Som om krisene ikke angår oss, driver vi heller med lykkeforskning. Men ingen kurve går uendelig oppover, ingen vekst er ustanselig. Heller ikke lykkens.