onkel Willy

 

Min oldefars bror var også i Etiopia, eller i Abyssinia som landet den gang ble kalt. Det var i 1929. William Avenstroup hadde arbeidet som toller, kontorist, handelsmann, og meldte seg på en ekspedisjon til området på grensen mellom Etiopia og Sudan. Onkel Willy var gullgraver.

Han skrev flere bøker om sine reiser; han skrev også reiseberetninger til avisen Fædrelandsvennen. Bøkene hadde ofte undertittelen ”guttefortelling” eller ”fortelling for gutter” og bar titler som: Urskogen kaller, I villeste Afrika. Den første boka som ble publisert, var Gjennem Etiopias jungle i 1935, men det virker som han har begynt med Urskogen kaller, fordi fortellerstemmen her er yngre.

Urskogen kaller er han atten og akkurat ferdig med latinskolen, og det er tre kamerater som reiser: Kai, Eddi og Willy. De vet ikke så riktig hva de skal ta fatt på, men så får Kai uventet bud om en arv. Nå kan guttedrømmen realiseres. Med fem tusen hver på kontoen kan de reise med Kais onkel Ånen fra Mandal. Tre unge eventyrere seiler 22. august med Lady Palmerston som dekksgutter til Port Sudan. Vi følger dem på reisen via Addis Abeba til Massangodalen, sydvest i Etiopia, nær Nekemte ved Gambela nasjonalpark, hvor de skal lete etter gull. Målet er Bureifjellet som de når 14. desember. Det er ikke oppgitt årstall det noe sted.

Fortelleren i Gjennem Etiopias jungle er en voksen mann, en som er lei av å slite kontorstoler. Han forteller om sin oppvekst i Kristiansand og ansettelse som kontorist i Oslo. Det er ”sorte tider”, krisetid, og han ønsker å tjene penger til familien. Han har fått ansettelse som ”snushane”; han er blitt engasjert av et fransk ”konsortium“ for å gjøre forretninger i ”det mørkeste Afrika”. Oppgaven er å lete etter gull, platina og andre verdifulle mineraler i Etiopias vestlige provins Beni Shangoul.

Han drar med båten M/S Brabant en februardag i 1930 fra Oslo, og ankommer Dijbouti i fransk Somaliland 25. mars. Underveis er han noen uker i Marseille hvor han møter en tysk ingeniør, som er den tekniske leder for ekspedisjonen. Det kan være Robert Hesse som omtales av Harald Juell, den norske administrende direktør for tre franske gruveselskaper i Etiopia; selv nevner ikke Willy ham ved navn. Derfra drar reisefølget med jernbanen til Addis Abeba og ankommer der 29. mars, som er Willys fødselsdag. Han beskriver keiserinnen Zauditus dødsfall og kroningen av keiser Haile Selassie.

24. april 1930 begir karavanen seg avsted mot det ukjente, med 47 dyr og 46 mann, samt to tjenere, Abdulla og Bogale Gabri, kokken Dessita Wodje, tolken og karavanesjefen. Turen „bort fra silvilisasjonen“ og fram til leiren er slitsom, og han plages med dysenteri. Han gjør seg tanker om landskapet og befolkningens vaner, men beretter lite konkret om arbeidet og gulletingen.

Han gjennomfører flere strabasiøse turer, bl.a. gjennom Ingazanaland til Roseires ved Den blå Nil - en reise som blir mer utbrodert i en senere bok. Turen går til Khartoum, hvor han henter forsyninger og tar tjenerne med på kino. Han forteller mye om tjenernes væremåte, og om sjeiken som blir hans venn.

I mai 1931 må arbeidet i leiren avsluttes; det er kommet konkurrenter i nærheten med en mye bedre konsesjon. Han må tilbake til Europa for å avslutte ekspedisjonen, og vil dra ut igjen våren 1933. Dette er de datoene som er oppgitt i den danske utgaven. I den norske som utkom samtidig, sier han at han drar tilbake samme høst.

I neste bok, I villeste Afrika, som kom i 1938, møter vi de tre vennene Kai, Willy og Eddi i Massangodalen, nær Nekemte sørvest i Etiopia, hvor de er for å lete etter gull. Disse tre er også reist med båten Lady Palmerston. Hestene heter Tom, Swift og Salvesen. Boy og Afraza er Willys tjenere, og sjeiken som de har trøbbel med heter El Schack. Underveis treffer de frøken Ethel, som er blitt Kais ”hjertenskjære“ under et opphold i Roseires ved Den blå Nil. De skulle feire julen sammen med henne og familien Davis i Malakal, men velger å bli og arbeide.

Etter et overfall av El Schacks ”banditter” ser de seg nødt til å forlate leiren, og begir seg på eventyr sørover. Boka handler om ferden til Uganda, målet er Bombo, hvor det er en jutefarm, som skulle være deres ”fremtidige hjem i Afrika”. Foran i boka er det et kart over ruta Port Sudan–Kampala.

Kai, Willy og Eddi drar av gårde, gjennom sump og jungel. De involveres i et slag ved Achumaelven og møter slavejegere. Slavejegerne sendes på flukt, og slavene blir frigitt. De rydder opp blant kvegtyver i Manjadalen og jakter underveis. Willy blir angrepet av et nesehorn, slik det er tegnet på forsiden av boka, og må redde seg opp i et tre. Willy blir tatt til fange og reddet av sine to venner. På veien mot Kapoeta som han kaller ”hjertet av Afrika” passerer de Gurafaroa Range og Moru Yakippi-fjellene, de bygger hengebro over Loyaro-elven, inntar Lolimi og oppholder seg en stund i Torit, før de via Kapoeta drar inn i Uganda. Det er litt vanskelig å følge ruten siden noen av stedsnavnene kan være feilskrevet og ikke å lenger finne på noe kart.

Veddeløpet gjennom Ingazanaland kom i 1946. Her møter vi en erfaren gullgraver mens han som i Karthoum for å samle proviant og utstyr til en karavane som skal til gullminene i Etiopia. Boyen heter Abdulla, og hesten Blåen. Storparten av boka handler om hesterittet mellom Den hvite og Den blå Nil. Bill. Bernhard Dunhill, er hans reisefølge. De starter i El Gelhak i Upper Nil-Provinsen – kapprir gjennom Ingazanaland – til landsbyen Fazogli i Southern Fung-Provinsen.

Deres motpart er løytnant Richess, som tar i bruk skitne triks for å hindre dem i å vinne. Men Willy og Blåen vinner til slutt likevel. Richess' behandling av hesten sin og sine tjenere beskrives her som brutal og inhuman. I andre bøker er Richess et ”edelt og praktfullt menneske". Et av stedene de drar igjennom er landsbyen Wisko i Ingazanaland, hvor han også tidligere har vært, og får sove i sjeik Khalifas seng. Han beskriver ingazanafolket og sitt vennskap med høvdingen.

Flere motiver og historier går igjen i bøkene. Noen kommer med variasjoner, andre med forandret fortellerperspektiv. Noen ganger er det Willy som opplever en situasjon, en annen gang er det Kai, f.eks. han som blir tatt til fange. Noen ganger er det identiske passasjer, som beskrivelse av dansen og tam tam-orkesteret. Hvem som skjøt løven – hvor mange løver og hvor mange skudd – historien utbroderes i utallige varianter. Det samme gjelder villmarkssymfonien og kåseriet om negerens vakre uskyld.

Det er vanskelig å forholde seg til fakta i bøkene, fordi navn og datoer er feil, fordi han blander inn fiksjon. Han er en upålitelig forteller - kanskje uten å være det bevisst, kanskje var det ikke så viktig. Han forholder seg til lokal norsk litteratur, stilen er en blanding av eventyrfortelling og kåseri. Moralen er klar: negerne er de uskyldigste og vakreste skapninger, og vi i Vesten driver med ”revestreker”.  Han sier at ”det er dernede hos mine svarte venner, at det gode mennesket fremdeles lever“ og ”sivilisasjonens revestreker” finner ikke grobunn her”. Likevel har han rasistiske undertoner, som ikke er verre enn sine samtidige, slik det kommer til uttrykk i andre reiseskilderinger i norske aviser på 30-tallet. Hans holdninger er typiske for en hvit overklassegutt, han kaller f.eks. etiopierne for ”mine svartinger”.

Den siste boken han skrev, heter På jungelstier og kom i 1954, betraktelig mye senere, og den bærer preg av å være skrevet etter 2. verdenskrig. Til dels er den en ny sammenstiling av historiene fra de tidligere bøkene, men en av de største forskjellene er at det denne gang dreier seg om klasseskillet blant etiopiere. Her er det tjeneren Bogale Gabre som behandler sine undersåtter inhumant. Selv er han så storsinnet at han har innført åtte timers arbeidsdag. Boka begynnner med det; vi møter ham som leder for leiren, som nå ligger på Sudansletta. Hytta hans ligger i Gang-Gang-fjellene med utsikt over Sirekolidalen. Det virker som det er fra hans andre reise, fordi han nevner at han har med seg arbeidere han har brukt tidligere. Om han vært der to ganger, og hvor lenge Afrika-oppholdet hans var, vet jeg ikke.

Her vier han flere kapitler til løven og leoparden, den gode og den onde dyrerase. Beskrivelsene er tendensiøse: Løven er herredyret og har bare edle karaktertrekk, mens leoparden er ussel og fortjener å dø. Willy er opptatt av hva som er rase. Vennen Sjeik El Mahdi Hodjeli beskrives som ”forfinet, edel, av høy byrd, har en rett, fin nese, som ga tydelig vink om at det var rase i mannen”. Tjeneren Bogale har i denne boka skaffet seg en slave, noe han til slutt blir dømt for. Willy selv vil ikke opptre som ”reformator”. Boka avsluttes med et kåseri med lovprisning av ”negeren” og fordømmelse av rasehat.

Artiklene i Fædrelandsvennen har en røffere stil. Overskriftene er sensasjonspreget: ”En kristiansander paa eventyr blant ville mennesker og dyr i Abyssinia og Sudan”. Her er han ”ifølge med ville svartinger, som bar seg som gale eller uopdragne barn”. Det var ikke så nøye med fakta og datoer, f.eks. datoen for hans avreise. Og det legges gjerne på litt ekstra. Fortellingen om makken, som Willy måtte ta ut av ører og neser på de svarte, er i avisartikkelen på 20 cm, i bøkene står det at den er 5 cm. Det likner røverhistorier, men de skiller seg ikke så mye ut fra andre reiseskildringer på 30-tallet. Avisene har jevnlig beretninger om utrolig opplevelser i fjerne strøk..

Blant disse reise– og jakthistoriene dukker det opp en annen begivenhet: den kommende krigen mellom Etiopia og Italia. Det er et sidespor, men viktig en informasjon om den militære mobiliseringen, fascismens vekst og maktkampen mellom de europeiske land før 2. verdenskrig.